Oj oj, dette er ord som treffer rett inn i hjerterota og som fort kan sette i gang både sterke følelser og reaksjoner hos oss.
Vi vil tro at gjennom dine år som lærer har du møtt på barn som uttrykker seg med sterke og kanskje vonde ord. Det kan være alt fra; “jeg hater deg” , “du skjønner ikke en dritt”, “du er verdens dårligste lærer”, “du er den dummeste jeg vet om”. Om ikke, har du muligens hørt et barn bruke slike sterke ord til et annet barn. Sånne situasjoner er nok heller ikke ukjente for foreldre.
Vokteren holder oss trygge
Den kloke hjelper oss å finne løsninger
Speideren er på jakt etter alt som føles godt
Skattkisten lagrer alt som virker viktig
Den kloke får ikke plass om Vokteren eller Speideren jobber superhardt - hva skjer da, tro?
Når vi kommer i en situasjon som denne ligger det ofte nærmest for oss å korrigere barnet og de ordene som kommer. Antageligvis kjenner vi pulsen stige litt, blir litt strammere i stemmen og kanskje sier vi “det der var ikke noe pent sagt”, “sånn prater du ikke til meg!” “sånt språk bruker vi ikke på skolen!” “hei, be om unnskyldning med en gang!”. Dette er naturlig reaksjoner og det handler om at vi får et behov for å forsvare oss.
Å korrigere kjapt gir sterkere følelser
Å korrigere barnet sin språkbruk på dette stadiet får antageligvis Vokteren i hjernen til barnet (hovedprosess som holder oss trygge/fight and flight) til å bli enda større.
Tenk deg en lignende situasjon hvor du selv kommer hjem fra jobb, du har hatt en dårlig dag og sier til samboeren din “jeg er så lei av sjefen min”. Hva skjer hvis du blir møtt med korrigering? “Ikke snakk sånn da, nå er du umoden” eller “ærlig talt, hvorfor sier du sånn!” - så er det lett å se for seg det fort kan oppstå en krangel.
Vi kan raskt komme i en situasjon hvor Vokteren både hos to voksne eller mellom barnet og den voksne blir like store. Utfallet av slike situasjoner er det ofte ikke så mye læring i. Så hvordan får du roet ned Vokteren både hos deg selv og hos barnet? Hva funker å gjøre og hva trenger barnet i en slik situasjon?
Ro deg selv ned først, få tak på Den kloke
Det aller først vi skal være klar over og ta innover oss, og som kan være regulerende i seg selv for oss voksne, er å huske at slike utsagn fra et barn ikke betyr at du er en dårlig lærer. Du har heller ikke en dårlig elev. Vokteren hos barnet har vokst seg stor av uvisse grunner. Vi må først roe ned Vokteren før vi kan korrigere barnet på språkbruken og finne andre alternativer til hvordan vi kan snakke med og til hverandre. Vi må med andre ord balansere barnet og bevege oss fra rødt til gult eller aller helst grønt lys.
Å se bak ordene og oppførselen
Vi må se bort fra ordene og prøve å se følelsene bak de harde ordene. Det balanserer barnet og åpner opp for læring. For å få til det kan det hjelpe oss å lage bilder som dette: se på ordene som en tennisball som skyter mot deg og som du skyter videre med hånden. Prøv å ikke gå inn i ordene, men send dem forbi før du klarer å gi dem mening.
Bak ordene står det et lite barn. Hva ligger bak disse ordene? Er det et barn som har det bra? Nei, det er kan vi med sikkerhet vite. Er det et barn som trenger hjelp til balansering. Ja, det vet vi også med sikkerhet.
Tenk deg tilbake til eksemplet ovenfor, når du kommer hjem fra en dårlig dag fra jobben. Hvordan hadde du likt å bli møtt? Hvordan hadde det kjentes ut hvis samboeren din hadde sagt, “huff da kjære deg, slitsom dag på jobben hører jeg, det er ikke noe ålreit”. Hvordan kjennes det ut?
Hva du kan si til barnet - å være en hjelpehjerne
Så tilbake til barnet: du står der med barnet foran deg. Hva gjør du? Du bruker tennisballmetaforen med ordene og går bak ordene. Si noe sånt som:
Noe skikkelig dårlig må ha skjedd for at du snakker sånn til meg.
Uansett hva du sier og hva du gjør så vet jeg at du er god på innsiden.
Du er en fin gutt/god jente som har det vanskelig akkurat nå.
Det har jeg visst siden jeg ble kjent med deg, og sånn vil jeg alltid tenke om deg.
Du må være skikkelig frustrert siden du snakker sånn til meg
Jeg vil så gjerne vite hva som foregår. Jeg ser du har det vondt. Jeg skal hjelpe deg med dette.
Jeg tror på deg, at det er akkurat sånn du opplever det nå.
Gratis undervisningsopplegg – de gode samtalene og et felles språk
Gjennom Hjernelæring bygger elevene en forståelse for hvordan hjernens hovedprosesser påvirker oss. De får et språk for å snakke om hvordan vi har det på innsiden og vi voksne kan enklere hjelpe dem å tåle hverdagens motstand og bygge robusthet.
Barnet trenger en hjelpehjerne som behersker å gå bak ordene og på følelsene. Det er her balanseringen finner sted. Ofte må vi som voksne øve oss litt. Øve oss på å finne frem ordene, setningene. Da kan det være å ha noen setninger å ta utgangspunkt i, som ovenfor. Så finner vi vårt eget språk etterhvert. Gjenta ovenfor barnet og vær bevisst ditt toneleie og kroppsspråk. Sett deg ned i barnets høyde. Husk myk stemme.
Tilbake på grønt lys kan det skje læring
Når barnet er balansert, på grønt lys, så er det lettere for oss å få tak på hva de sterke ordene var et uttrykk for. Videre er det på grønt lys at vi kan øve med barnet på hva det kan si til neste gang, å finne andre alternativer som er mer akseptable. Det er altså først på grønt lys er barnet er mottakelig for både læring og grenser. Derfor er det viktig at vi bruker denne muligheten til å hjelpe barnet å se alternativene.
En god huskeregler for oss voksne er at det er ikke sterke følelser som skremmer barnet, en det er det å være alene med følelsene som skremmer dem. Følelsene må bli anerkjent for å komme seg videre.
Du kommer ikke til å klare det hver gang, det er helt fint
Så er det sånn at når vi skal lære noe nytt så å vi trene og vi må akseptere at vi kommer til å gjøre ting på automatikk. har gått rett på og korrigert barnet. Du har bedt barnet om å ta seg sammen. Da trenger også du anerkjennelse. Det som blir viktig når ting har blitt feil er at du først reparerer deg selv, før du reparerer med barnet.
Prøv helst å gå litt for deg selv. Si til deg selv: “Jeg er en god lærer, dette ble bare blitt vanskelig for meg. Jeg har ikke ødelagt noe mellom meg og barnet. Jeg er en god lærer selv om jeg reagerte som jeg gjorde. Pust dypt. Deretter si til barnet: “Unnskyld, det virket kanskje urettferdig og vondt at jeg ble sånn som jeg ble nå/reagerte med hard stemme/sa de ordene som jeg. Jeg jobber også med meg selv, for å klare å meg rolig når jeg får store følelser”.
Husk! Gode voksne får det ikke alltid til. Gode voksene reparerer.
God Hjernelæring!
