Forrige uke snakket vi om psykisk helse som en grunnpilar i helsefremmende skoler. På helsefremmende skoler har både elever og skoleansatte kunnskap om faktorer som fremmer psykisk og forebygger psykisk uhelse. God psykisk helse vokser frem i trygge og gode relasjoner. På skolen har skoleansatte en unik mulighet for å bygge psykisk helse gjennom velfungerende relasjoner.
I høst vil vi psykologene i Hjernelæring svare ut ulike problemstillinger som lærere møter i sin hverdag. Gjennom konkrete tips og verktøy håper vi å være bidragsytere til å bygge din og andre skoleansatte sin relasjonskompetanse, dvs evnen til å si og gjøre det som gjør elevene mottagelig for å roe ned og lære av situasjonen til neste gang.
Vokteren - flukt- og fryktsystemet
Speideren - belønningssystemene
Den kloke - problemløsning
Skattkisten - minnet
« I 2. klasse går en gutt som blir fort stresset og raskt viser sterke følelser. I dag skulle vi jobbe med tegnsetting og store bokstaver. Han følte han gjorde mye feil og følte ikke han fikk dreisen på det og ble svært stresset og nervøs . Jeg må trygge ham på at det er helt ok om vi må øve mer. Jeg er for sen til et møte og siden dette er på slutten av timen vår får vi litt for lite tid og gutten har ikke roet seg helt ned før jeg må dra».
Lærer 2. trinn
Å møte på barn som viser sterke følelser er ikke ukjent for skoleansatte eller foreldre. Enkelte barn er mer sårbare enn andre for dette. Svaret til hvorfor det er slik finner vi i trolig en sammenblanding av genetisk sårbarhet, temperament, tidligere erfaringer og alder.
Hvordan et barn viser sterke følelser er varierende og dette har dere sikkert sett eksempler på. Det kan være å trekke seg bort fra situasjonen, jobbe til leksen blir helt perfekt uansett om det tar superlang tid eller vise sterke følelser. Når vi fanger opp slike reaksjoner i en konkret situasjon vet vi en hel del om hva som kan hjelpe barnet.
1) Identifiser at barnet trenger en hjelpehjerne.
Følelser smitter lett. Det aller viktigste vi voksne kan gjøre i en slik situasjon er å identifisere at dette er en situasjon der barnet trenger hjelp og at det er et oppdrag for meg som voksen. Ved å ta på oss rollen som barnets hjelpehjerne blir vi automatisk roligere og mer i stand til å gi barnet det som trengs.
2) Balansering
Ved å identifisere at barnet trenger en hjelpehjerne, at du som voksne må ta ansvar for barnets reaksjoner, har du allerede startet balanseringen. Det påvirker nemlig måten du møter barnet på. I en slik situasjon blir vi ofte fristet til å komme med løsninger, etterspørre hvorfor, bagatellisere, be barnet om å ikke føle så sterkt eller at dette er ikke noe å stresse for. Det har lite hensikt dersom målet er at barnet skal få det bedre. Når Vokteren i hjernen fyrer (hovedprosessene som sørger for at vi ikke ender opp i noe farlig) så kobles Den kloke ut (hovedprosessene som hjelper oss å finne gode løsninger), og barnet har ikke svar på hva som kan gjøres selv eller er ikke mottagelig for dette fra deg. Vi må koble av barnets Vokter før vi kan koble på Den kloke. I store følelser er barnet på rødt i trafikklyset (se modell ovenfor). Da spiller det liten rolle hva vi sier, det er hvordan vi møter barnet som er avgjørende i balanseringen.
Forslag:
Sett deg ved siden av barnet i barnets høyde. Vær mild og rolig. Er barnet mottakelig å blir strøket på ryggen? Sitte på fanget? Eller er dette et barn som helst ikke ønsker fysisk kontakt? Start med støttene ord og si kort ting som vist i bildet til høyre. Finn gjerne dine egne utsagn. Poenget er å vise barnet aksept for de følelsene som er og gi dem ro til å roe.
3) Problemløsning
Når barnet virker roligere (helst ned på grønt nivå men du kan prøve deg på gult også) kan man starte neste fase: finne en løsning på utfordringen. Nå kan vi som voksne også støtte barnet med flere ord. Du kan utvide hva du tror situasjonen handler om for barnet. Ikke vær redd for om du tipper feil. Barnet vil fort korrigere oss underveis om dette skjer. Å utforske litt sammen med barnet hjelper barnet i en lignende situasjon neste gang til å sette ord på hva som foregår for barnet.
Prøv for eksempel å si:
«Du fikk ikke nok tid til å jobbe med dette i dag og så ble du engstelig for at du ikke skulle få det til, du ble redd for å gjøre mye feil. Og det likte du ikke tanken på»
Det som kan skje her er barnet ikke er klar for problemløsning. Barnet går tilbake til rødt lys. Du tenker kanskje at dette hjalp jo ikke, dette får jeg ikke til og kjenner deg fortvilet eller lei. Det betyr ikke det. Det betyr at barnet ikke var ferdig balansert. Da må du som voksen ta et skritt tilbake, og gå ut av problemløsningfasen og tilbake til balanseringsfasen. Tenk trafikklys. Barnet er bare klar for problemløsning under grønt lys. Det er vanlig at barnet går tilbake til rødt lys når du begynner å snakke om løsninger. Det er helt vanlig at du da må jobbe med balansering på nytt og kanskje være enda lengre i denne fasen. Og vi kommer ikke alltid i mål. Det du uansett har kommet i mål med er at barnet har møtt en trygg, god voksen og er en erfaring rikere på det. Det er med å skape god psykisk helse.
Dersom barnet er mottakelig for problemløsning betyr dette at barnet er på grønt lys. Vokteren har koblet seg av og Den kloke har fått mer plass. Da kan vi sammen med barnet etterspøre hva løsninger kan være. Hjelp barnet på vei til å komme med forslag til flere løsninger. Velg så sammen den beste løsningen. Ved å gjøre det øver vi opp barnets egen evne til å lete frem løsninger i en lignende situasjon en annen gang.
Når tid ikke gir anledning.
Tiden jobber mot mange lærere i en hektisk skolehverdag. Som læreren i eksempelet ovenfor. Når vi ikke har mulighet til å hjelpe barnet med å finne en løsning, skal vi huske på at vi hjelper barnet ved å identifisere at vi må være en hjelpehjerne. Vi har alltid tid til noe balansering. Enten med kroppen eller med noen korte setninger. Gjenta samme setning. Det er beroligende.
“Dette ble vanskelig for deg. Jeg lover deg at jeg skal hjelpe deg i morgen/senere i dag. Du kan stole på meg”. Da vil barnet få en opplevelse av å ha blitt møtt på behov og balanseringen har startet. Viktig! Et barn som er i kraftige reaksjoner skal vi aldri la være alene. Det forsteker følelsene til det negative og kan være hemmende for barnet. Da må vi finne en annen voksen som kan overta.
Så, oppsummert. Det viktigste vi kan gjøre er
identifiser deg med å være barnets hjelpehjerne
støtt barnet emosjonelt, deretter verbalt
for så til slutt å finne løsninger sammen.
Og husk dersom barnet ikke er klar for å “snakke sak” eller finne løsning - gå tilbake i balanseringsfasen og hjelp barnet ned på gult og grønt lys. Og kanskje det er helt greit å ikke komme frem til en løsningen den dagen. Spesielt dersom barnets hjerne hopper raskt opp på rødt nivå når du prøver. Da er barnet rett og slett ikke mottakelig for å finne en løsning i dag.
Lykke til😊
